Takk for en vidunderlig dag, Jesus!

Takk for alle dager, forresten. Også de som tilsynelatende ikke er fullt så vidunderlige. De er alle gode, men vi ser det ikke. Vi er veldig flinke til å gjøre dem onde og dårlige. Ved å konse på de gale tingene. Men var alle dager like vidunderlige, hvor ble det da av den spesielle vidunderligheten? Vi trenger nemlig prøvelser og motbakker. Det er faktisk bare dem vi lærer noe av eller utfordres ved. Vi behøver både sol og regn. Så vi holder oss ydmyke, og ikke begynner å tro at vi selv alltid vet best. Og for at vi skal forstå at vi er støv eller helt avhengige av deg. Ingen er så full av kjærlighet til oss syndere som du er. Og du gjør ikke forskjell. Det er det kun vi som gjør. Vi behandler vår neste alt etter som vi liker hans syn og væremåte og sånn. Sprøtt.

Hvis ikke DU vil hjelpe når vi endelig innser at bare DU kan hjelpe, hvem kan da gjøre det? Og vi innbiller oss at det viktigste er legemet vårt, at kroppen må nitrenes hver dag. Dette stemmer jo ikke. Selvsagt er det flott at vi holder oss i form. Men det kan nesten se ut som om det er den vi skal ha med til himmelen. Vi skal så visst få et nytt uforgjengelig legeme når du kommer. Hvilken vidunderlig dag DET skal bli! Ingen får/kan komme inn i Guds rike i forgjengelighet. Og da takler vi å kun ha vidunderlige dager, i motsetning til nå.

Det aller, aller viktigste er å ha en levende ånd! Og DEN må trenes hver dag. Hvordan? Vi må våge å lukke deg inn. Vår ånd må bli fylt av din Ånd. Etter din vilje og ditt råd. Og ikke minst: Gjøre minst mulig selv! Du alene må og kan fylle oss. Med din kraft. For først når vi lar vårt hjerte fylles helt av deg, får vi lys. Over livet. Vi vandrer ikke lenger i mørke. Takk at vi får være dine redskaper. Takk at vi alle er nøyaktig like viktige for deg. Takk at du kan bruke lille meg!

Amen