Profeten Jonas

 

Jonas flykter fra oppdraget og stormen på havet

 

Herrens ord kom til Jonas, Amittais sønn, og det lød så: Stå opp, gå til Ninive, den store byen, og rop ut imot den. For deres ondskap er steget opp og kommet for mitt åsyn.

 

Men Jonas stod opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herrens åsyn. Han drog ned til Joppe og fant der et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk ombord for å fare med dem til Tarsis, bort fra Herrens åsyn.

 

Men Herren sendte en sterk vind ut over havet. Det ble en stor storm på havet, og skipet holdt på å bli knust.

 

Da ble sjømennene redde. De ropte hver på sin gud. For å lette skipet kastet de lasten ut i havet. Men Jonas var gått ned i skipets nederste rom og lå i dyp søvn.

 

Skipsføreren gikk da til ham og sa: Hvordan kan du sove så fast? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje han vil tenke på oss, så vi ikke går under.

 

Og sjøfolkene sa til hverandre: Kom, la oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss!

 

Så kastet de lodd, og loddet falt på Jonas.

 

Da sa de til ham: Si oss hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss! Hva er ditt ærend, og hvor kommer du fra? Hvilket land kommer du fra, og hva folk tilhører du?

 

Han svarte: Jeg er en hebreer, og jeg dyrker Herren, himmelens Gud, han som skapte havet og det tørre land.

 

Da ble mennene grepet av stor redsel og sa til ham: Hva er det du har gjort! – For de visste at han flyktet bort fra Herrens åsyn. Det hadde han fortalt dem.

 

Og de sa til ham: Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan legge seg for oss? – For havet ble mer og mer opprørt.

 

Han sa da til dem: Ta meg og kast meg i havet! Så vil havet legge seg for dere. For jeg vet at det er for min skyld at denne stormen er kommet over dere.

 

Sjøfolkene prøvde å ro tilbake til land, men de maktet det ikke. For sjøen slo bare sterkere og sterkere mot dem.

 

Da ropte de til Herren og sa: Å Herre! La oss ikke gå under fordi denne mannen skal dø, og la ikke uskyldig blod komme over oss! For du, Herre, har gjort som du ville.

 

Så tok de Jonas og kastet ham i havet. Da holdt havet opp med å rase.

 

Mennene ble da grepet av stor frykt for Herren, og de bar fram offer for Herren, og gav løfter.” Jon.1.

 

 

Fisken sluker Jonas, han ber til Herren fra dens buk og den spyr ham opp på land

 

Men Herren lot en stor fisk komme og sluke Jonas. Og Jonas var tre dager og tre netter i fiskens buk.

 

Jonas bad til Herren sin Gud fra fiskens buk. Han sa: Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg. Fra dødsrikets dyp ropte jeg, du hørte min røst.

 

Du kastet meg i dypet, midt i havet. Strømmen omgav meg, alle dine brenninger og bølger slo over meg.

 

Jeg sa: Jeg er støtt bort fra dine øyne. Men jeg vil igjen se opp til ditt hellige tempel.

 

Vannene omsluttet meg like til sjelen. Dypet omgav meg, tang innhyllet mitt hode. Til fjellenes grunn sank jeg ned, jordens bommer lukket seg etter meg for evig.

 

Men, Herre, min Gud, du førte mitt liv opp av graven.

 

Da min sjel vansmektet i meg, kom jeg Herren i hu, og min bønn nådde opp til deg, til ditt hellige tempel.

 

De som dyrker tomme avguder, de forlater sin miskunnhet. Men jeg vil ofre til deg med takksigelsens røst. Det jeg har lovt, vil jeg holde.

 

Frelsen hører Herren til.

 

Da talte Herren til fisken, og den spydde Jonas opp på det tørre land.” Jon.2.

 

 

Jonas går lydig til Ninive og forkynner byens ødeleggelse. Folket omvender seg og Gud sparer byen

 

Og Herrens ord kom til Jonas for annen gang, og det lød så: Stå opp, gå til Ninive, den store byen og rop ut i den det budskapet jeg taler til deg.

 

Og Jonas stod opp og gikk til Ninive, som Herren hadde sagt. Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser lang.

 

Jonas gikk en dagsreise inn i byen og ropte: Om førti dager skal Ninive bli ødelagt.

 

Da trodde folket i Ninive på Gud.

  

De ropte ut en faste og kledde seg i sekk, både store og små.

 

Da saken kom Ninives konge for øre, stod han opp fra sin trone og la kappen av seg. Og han svøpte seg i sekk og satte seg i støvet.

 

Han lot rope ut i Ninive: Etter påbud av kongen og hans stormenn, skal verken mennesker eller dyr, storfe eller småfe, spise noen ting! De skal ikke smake mat og ikke drikke vann. Men de skal svøpe seg i sekk, både mennesker og dyr. De skal rope til Gud av all makt, og vende om, hver fra sin onde vei og fra den urett som henger ved deres hender.

 

Hvem vet? Gud kunne da vende om og angre det. Han kunne vende om fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne.

 

Da nå Gud så det de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei, da angret han det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem. Og han gjorde det ikke.” Jon.3.

 

 

Jonas viser misfornøye fordi Ninive blir spart og Herren irettesetter ham

 

”Men dette syntes Jonas meget ille om, og han ble harm.

 

Han ba til Herren og sa: Å Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg ennå var i mitt hjemland! Derfor flyktet jeg til Tarsis så fort jeg kunne.

 

For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, så du angrer det onde.

 

Så ta nå, Herre, mitt liv! For jeg vil heller dø enn leve.

 

Men Herren sa: Er det med rette du er så harm?

 

Jonas var gått ut av byen, og hadde satt seg østafor den. Der hadde han laget seg en løvhytte og satt i skyggen under den for å se hvordan det gikk med byen.

 

Da lot Herren Gud et kikajontre vokse opp over Jonas for å skygge over hodet hans, så han kunne bli fri fra sitt mismot. Og Jonas hadde stor glede av kikajontreet.

 

Men dagen etter, da morgenen brøt fram, lot Gud det komme en orm, som stakk kikajontreet så det visnet.

 

Og da solen stod opp, sendte Gud en het østavind. Og solen stakk Jonas i hodet så han var helt forkommen. Da ønsket han seg døden, og sa: Jeg vil heller dø enn leve!

 

Men Gud sa til Jonas: Er det med rette du er så harm for kikajontreets skyld?

 

Han svarte: Ja, med rette, jeg er så harm at jeg kunne dø.

 

Da sa Herren: Du har medynk med kikajontreet, som du ikke har hatt noe strev med og ikke har fått til å vokse – det ble til på en natt og ødelagt på en natt.

 

 Skulle da ikke jeg ha medynk med Ninive, den store byen, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre – og dertil en mengde dyr!” Jon.4.

 

 

Her er det sannelig litt av hvert å tenke over! Jonas er vel et bra eksempel på deg og meg. Vi stikker gjerne når Herren kaller oss? Til for eksempel å gå til den eller den personen for å snakke vennlig med vedkommende. Gjøre dette eller hint. Ha meg unnskyldt, jeg har ikke tid! Hvorfor ikke? Da kan jo ikke Gud velsigne deg. Verken deg selv eller dine medmennesker.

 

Hvorfor takket ikke Jonas for kikajontreet, som ga ham så stor glede? Sånn er vel i grunnen vi og, eller? Vi er vel ikke spesielt flinke eller gode til å vise verken Gud/Jesus eller hverandre takknemlighet? Vi tar ting som en selvfølge, mer eller mindre.

 

Også blir vi uhyggelig fort misfornøyd når vi ser at Han handler helt annerledes enn vi ville gjort. Han endrer planene når Han ser at vi vil komme til Ham og be om tilgivelse for syndene våre. Når vi omvender oss, omvender Han sin onde, men absolutt nødvendige straffeplan.

 

kr