NT, skrift nr 19 – Hebreerne

Hebreerbrevet

Hebreerne, kapittel 1

1 Gud har talt gjennom profetene, og nå i den siste tid har han talt ved Sønnen, som er større enn englene.

1 Etter at Gud i fordums tid mange ganger og på mange måter hadde talt til fedrene gjennom profetene,

2 har han nå i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen.

Ham har han innsatt som arving til alle ting.

Ved ham har han også skapt verden.

3 Han er avglansen av hans herlighet og avbildet av hans vesen, og han bærer alle ting ved sin krafts ord.

Etter at han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye.

4 Og han er blitt så meget større enn englene, som han har arvet et herligere framfor dem.

5 For til hvem av englene har han noen gang sagt: Du er min sønn, jeg har født deg i dag! – og et annet sted: Jeg vil være far for ham, og han skal være sønn for meg?

6 Og når han så igjen fører den førstefødte inn i verden, sier han: Og alle Guds engler skal tilbe ham!

7 Om englene sier han: Han gjør sine engler til vinder og sine tjenere til flammende ild.

8 Men om Sønnen sier han: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettferds stav er ditt rikes kongestav.

9 Du elsket rettferd og hatet urett. Derfor, Gud, har din Gud salvet deg med gledens olje framfor dine medbrødre.

10 Og: Du, Herre, la i begynnelsen jordens grunnvoll, og himlene er dine henders verk.

11 De skal gå til grunne, men du forblir. De skal eldes som et klesplagg, 12 som en kappe skal du rulle dem sammen, som et klesplagg skal de skiftes.

Men du er den samme, og dine år tar aldri slutt.

13 Men til hvem av englene har han noen gang sagt: Sett deg ved min høyre hånd, til jeg får lagt dine fiender til skammel for dine føtter!

14 Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?

Hebreerbrevet

Hebreerne, kapittel 2

2 Kristus kunne synes å være ringere enn englene mens han levde på jorden, men slik var det bare fordi han måtte lide døden for å frelse oss.

1 Derfor må vi så meget mer holde fast på det vi har hørt, så vi ikke skal drive bort fra det.

2 For når det ord som ble talt gjennom engler, stod fast, og hver overtredelse og ulydighet fikk sin fortjente straff, 3 hvordan skal vi da unnfly om vi ikke akter så stor en frelse?

Denne frelse, som først ble forkynt av Herren, ble stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham.

4 Og Gud selv vitnet med, både ved tegn og under og mange slags kraftfulle gjerninger, og ved å gi Den Hellige Ånd etter sin vilje.

5 For det var ikke under engler han la den kommende verden, som vi taler om.

6 Men det er en som et sted har vitnet: Hva er et menneske, at du kommer ham i hu? Eller et menneskes sønn, at du ser til ham.

7 For en kort tid stilte du ham lavere enn englene.

Men med ære og herlighet kronte du ham, og satte ham over dine henders gjerninger.

8 Alt la du under hans føtter. For da han la alt under ham, holdt han ikke noe tilbake som han ikke underla ham.

Ennå ser vi ikke at alt er ham underlagt.

9 Men han som for en kort tid var satt lavere enn englene, Jesus, ham ser vi kronet med herlighet og ære fordi han led døden, for at han ved Guds nåde skulle smake døden for alle.

10 Da han førte mange barn til herlighet, sømmet det seg for ham, som alt er til for og alt er til ved, å fullende deres frelses høvding gjennom lidelser.

11 For både han som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én.

Derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre.

12 Han sier: Jeg vil kunngjøre ditt navn for mine brødre. Midt i menigheten vil jeg lovsynge deg.

13 Og igjen: Jeg vil sette min lit til ham. Og igjen: Se, her er jeg og de barn Gud har gitt meg.

14 Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen, 15 og utfri alle dem som av frykt for døden var i trelldom hele sin livstid.

16 For det er jo ikke engler han tar seg av, men Abrahams ætt tar han seg av.

17 Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder.

18 For ved at han selv har lidt og er blitt fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.

Hebreerbrevet

Hebreerne, kapittel 3

3 Jesus Kristus er større enn Moses, 1-6. Derfor må alle vokte seg så de ikke forherder seg overfor ham, for da vil det gå oss som det gikk Israel i ørkenen da de ikke hørte på Moses, 7-19.

1 Derfor, hellige brødre, dere som har fått del i et himmelsk kall:

Gi akt på Jesus, den apostel og yppersteprest som vi bekjenner.

2 Han var tro mot den som innsatte ham, likesom også Moses var tro i hele Guds hus.

3 Men Jesus er større ære verd enn Moses, for han som bygger et hus, er jo større ære verd enn huset selv!

4 Hvert hus er jo bygd av noen. Men den som har bygd alt, er Gud.

5 Og vel var Moses tro som tjener i hele hans hus, for å vitne om det som skulle forkynnes.

6 Men Kristus var tro som Sønn over hans hus.

Og hans hus er vi, så sant vi like til enden holder fast ved frimodigheten og det håp vi roser oss av.

7 Derfor, som Den Hellige Ånd sier: I dag, om dere hører hans røst, 8 da forherd ikke deres hjerter – som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen,

9 der deres fedre fristet meg ved å sette meg på prøve, enda de så mine gjerninger i førti år.

10 Derfor ble jeg harm på denne slekt, og sa:

Alltid farer de vill i sitt hjerte, de kjenner ikke mine veier.

11 Så sverget jeg i min vrede: Nei, aldri skal de komme inn til min hvile!

12 Se til, brødre, at det ikke hos noen av dere er et ondt og vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud.

13 Men forman hverandre hver dag, så lenge det heter i dag, for at ikke noen av dere skal forherdes ved syndens svik.

14 For vi har fått del med Kristus, så sant vi inntil enden holder fast ved den første, fulle visshet.

15 Når det blir sagt:

I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter som ved forbitrelsen –

16 hvem var det da som hørte, men likevel forbitret ham?

Var det ikke alle det ikke alle de som drog ut fra Egypt, ledet av Moses?

17 Og hvem var det han var harm på i førti år?

Var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?

18 Og om hvem var det han sverget at de ikke skulle komme inn til hans hvile?

Var det ikke om dem som ikke hadde villet tro?

19 Så ser vi da at det var på grunn av vantro de ikke kunne komme inn.

Hebreerbrevet

Hebreerne, kapittel 4

4 Vi må vokte oss så vi ikke blir liggende etter, slik som det skjedde med noen da Josva førte folket inn i landet, 1-13. Jesus, Guds Sønn, er større enn Israels yppersteprest, for han har opplevd samme kår som vi, men uten synd, 14-16.

1 La oss derfor ta oss i vare, så ikke noen av dere skal vise seg å være blitt liggende etter. For løftet om å komme inn til hans hvile, gjelder ennå.

2 For det glade budskap er blitt forkynt for oss, likesom for dem.

Men ordet som de hørte, ble til ingen nytte for dem, fordi det ikke ved troen var smeltet sammen med dem som hørte det.

3 For det er vi som kommer inn til hvilen, vi som tror.

Han sa jo: Så sverget jeg i min vrede: De skal ikke komme inn til min hvile! – Og dette til tross for at gjerningene var fullført fra verdens grunnvoll ble lagt.

4 For et sted har han sagt om den sjuende dagen: Og Gud hvilte på den sjuende dagen fra alle sine gjerninger.

5 Og på dette sted igjen:

Nei, de skal ikke komme inn til min hvile!

6 Altså gjenstår det ennå for noen å komme inn til hvilen.

Og de som først fikk høre det glade budskap, kom ikke inn på grunn av vantro.

7 Derfor fastsetter han på ny en bestemt dag, idet han så lang tid etter sier gjennom David, slik som før er sagt:

I dag, om dere hører hans røst, da forherd ikke deres hjerter!

8 For hadde Josva ført dem inn til hvilen, da hadde ikke Gud senere talt om en annen dag.

9 Så står det da en sabbatshvile tilbake for Guds folk.

10 Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine.

11 La oss da gjøre oss umak for å komme inn til denne hvilen, for at ikke noen skal falle etter samme eksempel på vantro.

12 For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd.

Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.

13 Og ingen skapning er skjult for ham.

Alt ligger nakent og bart for hans øyne som vi skal stå til regnskap for.

14 Da vi nå har så stor en yppersteprest, som er gått gjennom himlene, Jesus, Guds Sønn, så la oss holde fast ved bekjennelsen!

15 For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet med oss i vår skrøpelighet, men en som er prøvet i alt i likhet med oss, men uten synd.

16 La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.

Hebreerbrevet

Hebreerne, kapittel 5

5 Fortsettelse: Jesus, Guds Sønn, er større enn ypperstepresten i Israel. Han er yppersteprest etter Melkisedeks vis.

1 For enhver yppersteprest blir uttatt blant mennesker og innsatt for mennesker til tjeneste for Gud, for å bære fram gaver og offer for synder.

2 Han kan være medlidende med de uvitende og villfarne, siden også han selv er underlagt skrøpelighet,

3 og derfor må frambære syndoffer, ikke bare for folket, men også for seg selv.

4 Og ingen tiltar seg selv denne ære, men han blir kalt av Gud, likesom Aron.

5 Slik gav heller ikke Kristus seg selv den ære å bli yppersteprest, men han som sa til ham: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag.

6 Likeså sier han også på et annet sted: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.

7 Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.

8 Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led.

9 Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham, 10 og han ble av Gud kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis.

11 Om dette har vi mye å si som også er vanskelig å utlegge, fordi dere er blitt sløve til å høre.

12 For skjønt dere etter tiden burde være lærere, trenger dere igjen at noen lærer dere de første grunnleggende ting i Guds ord.

Dere er blitt slike som trenger melk, ikke fast føde.

13 For den som ennå får melk, er ukyndig i rettferds ord, han er jo et barn.

14 Men fast føde er for de voksne, for dem som ved bruk har øvd sine sanser opp til å skille mellom godt og ondt.

Hebreerbrevet

Hebreerne, kapittel 6

6 Advarsel mot frafall, 1-8. Vi må heller ligne fedrene, som holdt seg til de løfter Gud gav Abraham, 9-15, og sette vår lit til Jesus, vår yppersteprest i himmelen, 16-20.

1 La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus, og gå videre mot det fullkomne, så vi ikke igjen legger grunnvoll med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, 2 med lære om dåp og håndspåleggelse, oppstandelse fra de døde og evig dom.

3 Og det vil vi gjøre, om Gud tillater det.

4 For de som en gang er blitt opplyst, som har smakt den himmelske gave, og har fått del i Den Hellige Ånd, 5 og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter,

6 og så faller fra, de kan umulig igjen fornyes til omvendelse, siden de på nytt korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham offentlig til spott.

7 For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og bærer grøde til gagn for dem som den dyrkes for, får velsignelse fra Gud.

8 Men bærer den torner og tistler, da er den unyttig og forbannelsen nær, og det ender med at den brennes.

9 Men når det gjelder dere, våre kjære, så er vi overbevist om det som bedre er, og som hører til frelse, selv om vi taler slik.

10 For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme det verk dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsatt gjør det.

11 Men vi ønsker at hver og en av dere må vise den samme iver etter å ha den fulle visshet i håpet inntil enden, 12 så dere ikke blir sløve, men følger etter dem som ved tro og tålmod arver løftene.

13 For da Gud gav Abraham løftet, sverget han ved seg selv – han hadde jo ingen større å sverge ved -14 og sa: Sannelig, jeg vil rikt velsigne deg og gjøre din ætt tallrik!

15 Og da han slik hadde ventet tålmodig, oppnådde han det som var lovt.

16 Mennesker sverger jo ved den som er større, og eden er for dem en stadfestelse som gjør slutt på all motsigelse.

17 Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig hans vilje er, innestod han for det med ed, 18 for at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud kunne lyve – vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss.

19 Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget,

20 der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.

Hebreerbrevet

Hebreerne, kapittel 7

7 Da Kristus er prest etter Melkisedeks vis, så er han større enn Levi, akkurat som Melkisedek var større enn Abraham, 1-10. Det levittiske prestedømme var ikke fullkomment, men det er nå avløst av Kristi fullkomne gjerning som vår yppersteprest, 11-22. De levittiske prester måtte stadig på nytt frambære offer, men Jesus ofret seg selv én gang for alle, 23-28.

1 Denne Melkisedek var konge i Salem og prest for den høyeste Gud. Det var han som gikk Abraham i møte og velsignet ham da han vendte tilbake etter seieren over kongene.

2 Det er han som Abraham gav tiende av alt. Han er – når en utlegger navnet – for det første rettferdighets konge. Dernest er han også Salems konge, det vil si: freds konge.

3 Han er uten far og uten mor – uten ættetavle. Hans dager har ingen begynnelse og hans liv ingen ende, men han er gjort lik med Guds Sønn, og han er prest for alltid.

4 Se hvor stor han er, denne som Abraham, patriarken, gav tiende av krigsbyttet.

5 De av Levis sønner som får tjeneste som prester, har etter loven påbud om å ta tiende av folket, det vil si av sine brødre, enda disse nedstammer fra Abraham.

6 Men Melkisedek, som ikke er av deres ætt, tok tiende av Abraham og velsignet ham som hadde fått løftene.

7 Nå kan ingen nekte at det er den ringere som blir velsignet av den høyere.

8 Og her er det dødelige mennesker som tar tiende, men der er det en som får det vitnesbyrd at han lever.

9 Og så å si: Gjennom Abraham er også Levi, han som selv mottar tiende, blitt ilagt tiende!

10 For han var ennå i sin fars lend da Melkisedek møtte ham.

11 Dersom det nå hadde vært mulig å nå fullkommenhet ved det levittiske prestedømme – som folket jo var lovbundet til – hvorfor var det da behov for at det skulle framstå en annen prest etter Melkisedeks vis, og ikke en som ble kalt prest etter Arons vis?

12 For dersom prestedømmet blir omskiftet, da skjer det jo nødvendigvis også en omskiftelse av loven.

13 For han som dette blir sagt om, tilhørte en annen stamme, og ingen fra den stammen har hatt noe med altertjenesten å gjøre.

14 For det er en kjent sak at vår Herre er runnet av Juda, og Moses har aldri sagt noe til den stammen om prestedømme.

15 Og alt dette blir enda mer klart når det framstår en annen prest, som er lik Melkisedek.

16 Han er blitt prest, ikke etter en lov om legemlig avstamning, men ifølge et uforgjengelig livs kraft.

17 Han får jo det vitnesbyrd: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.

18 Et tidligere bud blir altså gjort ugyldig, fordi det er svakt og unyttig.

19 Loven førte jo ikke noe til fullkommenhet. Men et bedre håp blir ført inn, og ved det kan vi nærme oss Gud.

20 Og dette skjedde ikke uten ed.

21 For de andre er blitt prester uten ed, men han er blitt det ved ed fra ham som sier til ham: Herren sverget, og han skal ikke angre det: Du er prest til evig tid etter Melkisedeks vis.

22 Derfor er det også en så meget bedre pakt, den som Jesus er blitt borgsmann for.

23 Og av disse andre prestene er det blitt mange, på grunn av at de ved døden hindres fra å fortsette.

24 Men han har et prestedømme som ikke kan forandres, fordi han blir ved til evig tid.

25 Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.

26 For slik en yppersteprest var det vi måtte ha – hellig, uskyldig, ren, skilt fra syndere og opphøyet over himlene, 27 en som ikke daglig trenger til, lik yppersteprestene, å bære fram offer, først for sine egne synder og deretter for folkets.

For det gjorde han én gang for alle da han ofret seg selv.

28 For loven innsetter skrøpelige mennesker som yppersteprester.

Men edens ord, som kom etter loven, innsetter Sønnen, han som er blitt fullendt for all evighet.

Hebreerbrevet

Hebreerne, kapittel 8

8 Kristus er vår yppersteprest i himmelen, og er mellommann for en bedre pakt enn den gamle, 1-6. Dette er forutsagt hos profeten Jeremia, 7-13.

1 Men en hovedsak ved det vi her taler om, er dette: Vi har en slik yppersteprest som satte seg ved høyre side av Majestetens trone i himlene,

2 en som gjør prestetjeneste ved helligdommen, det sanne tabernakel, som Herren har reist, og ikke et menneske.

3 For hver yppersteprest blir innsatt for å bære fram gaver og offer. Derfor er det nødvendig at også han har noe å frambære.

4 Dersom han nå hadde vært på jorden, da hadde han ikke vært prest, for der finnes andre som etter loven bærer fram offergavene.

5 De gjør tjeneste ved en helligdom som er et avbilde og en skygge av den himmelske, slik som Moses fikk beskjed om da han skulle bygge tabernaklet:

Se til at du gjør alt etter det bilde som ble vist deg på fjellet!

6 Men nå har Kristus fått en så mye bedre prestetjeneste, likesom han også er mellommann for en bedre pakt, som er lovfestet på bedre løfter.

7 For hadde den første pakt vært mangelfri, så hadde det ikke vært grunn til å søke plass for en annen.

8 For det er nedsettende ord Gud taler til dem når han sier: Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil opprette en ny pakt med Israels hus og med Judas hus.

9 Det skal ikke være en pakt som den jeg gjorde med deres fedre på den dag da jeg tok dem ved hånden for å føre dem ut av landet Egypt.

For de ble ikke i min pakt, og jeg brydde meg ikke om dem, sier Herren.

10 For dette er den pakt jeg vil opprette med Israels hus etter disse dager, sier Herren:

Jeg vil gi mine lover i deres sinn og skrive dem i deres hjerter. Og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk.

11 Og ingen skal lære sin landsmann, og heller ikke noen sin bror, og si: Kjenn Herren!

For de skal alle kjenne meg, fra den minste til den største blant dem.

12 For jeg vil være nådig overfor den urett de har gjort, og ikke mer komme deres synder i hu.

13 Når han taler om en ny pakt, har han dermed erklært at den første er foreldet. Men det som blir foreldet og gammelt, er nær ved å bli borte.

Hebreerbrevet

Hebreerne, kapittel 9

9 Den gamle pakts tempel-gudstjeneste var herlig, 1-10, men Kristi tjeneste som yppersteprest i himmelen er fullkommen, for hans ene offer gjelder for alltid, 11-26. Kristus kommer igjen, til frelse for dem som venter på ham, 27-28.

1 Nå hadde jo også den første pakt sine forskrifter for gudstjenesten, og den hadde sin jordiske helligdom.

2 For det var reist et telt, det forreste, og i dette var både lysestaken og bordet og skuebrødene. Det blir kalt Det hellige.

3 Men bak det andre forhenget var det et telt som blir kalt Det aller helligste,

4 som hadde et røkofferalter av gull og paktens ark, som var helt kledd med gull. Den inneholdt en gullkrukke med manna og Arons stav, som hadde blomstret, og paktens tavler.

5 Over arken var herlighetens kjeruber, som skygget over nådestolen. Om disse ting skal vi ikke nå tale i enkeltheter.

6 Da nå dette er slik innrettet, går prestene alltid inn i det forreste telt når de utfører sin tjeneste.

7 Men i det andre teltet går bare ypperstepresten inn, én gang om året, og da ikke uten blod, som han bærer fram for seg selv og for folkets forseelser.

8 Med dette gir Den Hellige Ånd til kjenne at veien til helligdommen ennå ikke er blitt åpenbaret så lenge det forreste teltet ennå står.

9 Dette er et bilde inntil den nåværende tid. I samsvar med dette blir det så båret fram både gaver og offer, som ikke makter å gjøre den som tjener Gud, fullkommen etter samvittigheten.

10 Sammen med bud om mat og drikke og forskjellige renselsesbad er dette kjødelige forskrifter som er pålagt inntil den tid da alt skulle settes i rette skikk.

11 Men da Kristus kom som yppersteprest for de goder som skulle komme, gikk han gjennom det telt som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender – det vil si: som ikke er av denne skapning.

12 Ikke med blod av bukker og kalver, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning.

13 For så sant blodet av bukker og okser, og asken av en kvige, helliger til kjødets renhet når det blir stenket på dem som er urene,

14 hvor meget mer skal da Kristi blod – han som i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer – rense vår samvittighet fra døde gjerninger så vi kan tjene den levende Gud!

15 Derfor er han mellommann for en ny pakt, for at de som er kalt, skal få den evige arv som var lovt, etter at det har funnet sted en død til forløsning fra overtredelsene under den første pakt.

16 For når det gjelder et testamente, er det nødvendig at det blir godtgjort at den som har opprettet det, er død.

17 For et testamente blir først gyldig når han dør, siden det aldri trer i kraft så lenge den som opprettet det, er i live.

18 Derfor ble heller ikke den første pakt innviet uten blod.

19 For da Moses hadde kunngjort for hele folket alle budene som står i loven, tok han blodet av kalvene og bukkene, sammen med vann, skarlagenrød ull og isop, og stenket både på selve boken og på folket,

20 og sa: Dette er paktens blod, den pakt som Gud har opprettet for dere.

21 På samme måte stenket han også blod på teltet og på alle kar som blir brukt ved gudstjenesten.

22 Etter loven blir nesten alt renset med blod. Og uten at blod blir utgytt, blir ikke synd tilgitt.

23 Det er altså nødvendig at avbildene av de himmelske ting blir renset ved slikt, men selve de himmelske ting må bli renset ved bedre offer enn disse.

24 For Kristus gikk ikke inn i en helligdom som var gjort med hender og bare er et bilde av den sanne helligdom.

Han gikk inn i selve himmelen for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.

25 Heller ikke gikk han inn der for å ofre seg selv flere ganger, slik ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med fremmed blod.

26 I så fall måtte han ha lidt mange ganger fra verden ble grunnlagt.

Men nå er han blitt åpenbaret én gang ved tidenes ende for å bortta synden ved sitt offer.

27 Og likesom det er menneskenes lodd én gang å dø, og deretter dom,

28 så skal og Kristus, etter å være ofret én gang for å bortta manges synder, annen gang bli åpenbaret, ikke for syndens skyld, men til frelse for dem som venter på ham.

Hebreerbrevet

Hebreerne, kapittel 10

10 Den gamle pakts offer var blod av offerdyr, men Jesus ofret seg selv, 1-10. Den gamle pakts offer måtte stadig gjentas, men Jesus ofret seg selv én gang for alle, 11-18. I Jesu blod trer vi frimodig inn i helligdommen, derfor må vi ikke forakte hans blod, men bli fast hos ham til han kommer igjen, 19-39.

1 For loven har bare en skygge av de goder som skulle komme, ikke tingenes virkelige skikkelse. Derfor kan ikke loven, ved de offer som hvert år blir båret fram, gjøre dem fullkomne som kommer fram med dem.

2 Ellers hadde de jo sluttet med å ofre. For de som ofret, ville da ikke lenger ha synder på samvittigheten etter at de én gang var blitt renset.

3 Men ved ofrene kommer det hvert år en påminnelse om synder.

4 For det er umulig at blod av okser og bukker kan bortta synder.

5 Derfor sier han når han trer inn i verden: Offer og gave ville du ikke ha, men et legeme dannet du for meg.

6 Brennoffer og syndoffer hadde du ikke lyst til.

7 Da sa jeg: Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre din vilje, Gud.

8 Først sier han altså: Offer og gaver og brennoffer og syndoffer ville du ikke ha, og hadde du ikke lyst til – enda disse blir båret fram etter loven.

9 Deretter sier han: Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar bort det første, for å la det andre stå fast.

10 Ved denne vilje er vi blitt helliget ved at Jesu Kristi legeme ble ofret én gang for alle.

11 Og hver prest står daglig og gjør tjeneste og bærer mange ganger fram de samme offer, de som aldri kan bortta synder.

12 Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd.

13 Nå venter han bare på at hans fiender skal bli lagt til skammel for hans føtter.

14 For med ett offer har han for alltid gjort dem fullkomne som blir helliget.

15 Det vitner også Den Hellige Ånd for oss. For etter at han har sagt:

16 Dette er den pakt jeg vil opprette med dem etter disse dager – så sier Herren:

Jeg vil gi mine lover i deres hjerter og skrive dem i deres sinn,

17 og deres synder og deres overtredelser vil jeg ikke mer komme i hu.

18 Men der det er forlatelse for syndene, trenges ikke lenger noe offer for synd.

19 Brødre, vi har altså i Jesu blod frimodighet til å gå inn i helligdommen.

20 Til den har han innviet for oss en ny og levende vei gjennom forhenget, det er hans kjød.

21 Og vi har en stor prest over Guds hus.

22 Så la oss da tre fram med sannferdig hjerte i troens fulle visshet, med hjertet renset fra en ond samvittighet og med legemet badet i rent vann.

23 La oss holde urokkelig fast ved bekjennelsen av vårt håp, for han er trofast som gav løftet.

24 Og la oss gi akt på hverandre, så vi oppgløder hverandre til kjærlighet og gode gjerninger,

25 og la oss ikke holde oss borte fra vår egen forsamling, slik noen har for vane, men la oss formane hverandre, og det så meget mer som dere ser at dagen nærmer seg.

26 For dersom vi synder med vilje etter at vi har lært sannheten å kjenne, da er det ikke lenger tilbake noe offer for synder,

27 men bare en forferdelig gru for dom, og en nidkjærhetens brann som skal fortære de gjenstridige.

28 Har noen brutt Mose lov, da dør han uten barmhjertighet på to eller tre vitners ord.

29 Hvor meget verre straff tror dere da den skal aktes verd, som har trådt Guds Sønn under føtter og foraktet paktens blod, det som han ble helliget ved, og har spottet nådens Ånd?

30 Vi kjenner jo ham som har sagt: Meg hører hevnen til, jeg vil gjengjelde! – Og et annet sted: Herren skal dømme sitt folk.

31 Det er forferdelig å falle i den levende Guds hender!

32 Men tenk nå tilbake på den første tid – den gang dere var blitt opplyst, og så utholdt stor kamp og lidelse.

33 Dels ble dere selv gjort til et skuespill ved spott og trengsler, dels stod dere sammen med dem som fikk gjennomgå dette.

34 For også fangene hadde dere medlidenhet med. Og dere fant dere med glede i at deres eiendeler ble røvet fra dere, for dere visste at dere hadde en bedre eiendom, som varer ved.

35 Kast derfor ikke bort deres frimodighet, som har stor lønn!

36 For dere trenger til tålmodighet, for at dere kan oppnå det som er lovt, etter at dere har gjort Guds vilje.

37 For ennå er det bare en ganske liten stund igjen, så kommer han som komme skal, og han skal ikke dryge.

38 Men den rettferdige av tro, skal leve. Og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham.

39 Men vi er ikke blant dem som unndrar seg og går fortapt, vi er av dem som tror til sjelens frelse.

Hebreerbrevet

Hebreerne, kapittel 11

11 Hva troen er, 1-3. En lang rekke av troens menn og kvinner blir nevnt, 4-4o.

1 Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser. 2 For på grunn av den fikk de gamle godt vitnesbyrd.

3 Ved tro skjønner vi at verden er skapt ved Guds ord, så det en kan se, ikke er blitt til av det synlige.

4 Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud vitnet om hans gaver. Og ved sin tro taler han ennå etter sin død.

5 Ved tro ble Enok bortrykket, så han ikke skulle se døden. Han ble ikke funnet, fordi Gud hadde bortrykket ham. For før han ble bortrykket, fikk han det vitnesbyrdet at Gud hadde behag i ham.

6 Men uten tro er det umulig å være til behag for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.

7 Ved tro bygde Noah, i hellig frykt, en ark til frelse for sin husstand, etter at han var blitt varslet av Gud om det som ennå ikke var sett. Ved den fordømte han verden, og ble arving til rettferdigheten av tro.

8 Ved tro var Abraham lydig da han ble kalt, så han drog ut til det sted han skulle få til arv. Og han drog av sted uten å vite hvor han skulle komme.

9 Ved tro levde han i løftets land som i et fremmed land. Han bodde i telt sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger til det samme løfte.

10 For han ventet på staden med de faste grunnvoller, den som har Gud til byggmester og skaper.

11 Ved tro fikk også Sara kraft til å bli mor for en ætt, og det til tross for sin høye alder. For hun aktet ham trofast som hadde gitt løftet.

12 Derfor kom det også fra én – og det fra en utlevd – en slekt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden ved havets bredd, som ikke kan telles.

13 I tro døde alle disse uten at de hadde oppnådd det som var lovt. Men de hadde sett det langt borte, og hilste det. Og de bekjente at de var fremmede og utlendinger på jorden.

14 For de som sier slikt, gir derved til kjenne at de søker et fedreland.

15 Hvis det var landet de drog ut fra, de tenkte på, så hadde de hatt tid til å vende tilbake.

16 Men nå er det et bedre land de lengter etter, det himmelske. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, ved å bli kalt deres Gud. For han har gjort en stad ferdig til dem.

17 Ved tro bar Abraham fram Isak som offer da han ble satt på prøve. Ja, han som hadde fått løftene, bar fram sin enbårne sønn, 18 enda det var blitt sagt til ham: I Isak skal det nevnes deg en ætt.

19 Han tenkte at Gud også er mektig til å oppvekke fra de døde. Han fikk ham også tilbake derfra, som et forbilde.

20 Ved tro var det også Isak velsignet Jakob og Esau, med syn på det som skulle komme.

21 Ved tro velsignet den døende Jakob hver av Josefs sønner. Og han tilbad, bøyd over knappen på sin stav.

22 Ved tro tenkte Josef, før han døde, på Israels barns utgang, og han gav forskrifter om hva de skulle gjøre med hans ben.

23 Ved tro holdt Moses’ foreldre barnet skjult i tre måneder etter hans fødsel. For de så at han var så fagert et barn, og de fryktet ikke for kongens bud.

24 Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av Faraos datter.

25 Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarig nytelse av synden.

26 Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene i Egypt, for han så fram til lønnen.

27 Ved tro forlot han Egypt uten å frykte for kongens vrede. For han holdt ut som om han så den usynlige.

28 Ved tro holdt han påsken med blodstrykningen, for at ikke ødeleggeren skulle røre deres førstefødte.

29 Ved tro gikk de gjennom Rødehavet som over tørt land. Men da egypterne prøvde på det, druknet de.

30 Ved tro falt Jerikos murer, da israelittene hadde gått omkring dem i sju dager.

31 Ved tro unngikk skjøgen Rahab å gå til grunne sammen med de vantro, fordi hun tok imot speiderne med fred.

32 Og hvorfor taler jeg lenger? Tiden ville ikke strekke til om jeg skulle fortelle om Gideon, Barak, Samson, Jefta, David og Samuel og profetene.

33 Ved tro seiret de over kongeriker, håndhevet rettferdighet, fikk løfter oppfylt, stoppet gapet på løver, 34 slokket ildens kraft, slapp unna sverdets egg, fikk styrke etter sykdom, ble veldige i krig, fikk fienders hærer til å vike.

35 Kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse, men andre ble pint til døde uten å ta imot utløsning, for at de kunne få del i en bedre oppstandelse.

36 Andre igjen måtte tåle hån og hudstrykning, ja, lenker og fengsel.

37 De ble steinet, gjennomsaget, fristet. De døde for sverd. De flakket omkring i saueskinn og geiteskinn, de led nød, hadde trengsel og fikk hård medfart.

38 Verden var dem ikke verd. De streifet omkring i ødemarker og fjelltrakter, og holdt til i grotter og jordhuler.

39 Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt.

40 For Gud hadde forut utsett noe bedre for oss, for at de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.

Hebreerbrevet

Hebreerne, kapittel 12

12 Disse troens vitner oppmuntrer oss til å fortsette vårt løp med tålmodighet, og bøye oss for Herrens tukt, 1-11. Ingen må selge sin førstefødselsrett, slik som Esau, 12-17. Vi er ikke kommet til Sinai fjell, men til Sion, til Jesus, som er mellommann for en bedre pakt, 18-24. Derfor må vi ikke avvise Guds ord til oss, 25-29.

1 Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss,

2 med blikket festet på Jesus, han som er troens opphavsmann og fullender.

For å oppnå den glede som ventet ham, led han tålmodig korset, uten å akte vanæren, og har nå satt seg på høyre side av Guds trone.

3 Ja, gi akt på ham som utholdt en slik motstand fra syndere, for at dere ikke skal gå trett i deres sjeler og bli motløse.

4 Ennå har dere ikke gjort motstand like til blodet i deres kamp mot synden.

5 Og dere har glemt den formaning som taler til dere som barn: Min sønn! forakt ikke Herrens tukt, og mist ikke motet når du blir refset av ham.

6 For den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av.

7 Det er for tuktens skyld dere tåler lidelser. Gud handler med dere som med sønner. For hvem er vel den sønn som hans far ikke tukter?

8 Men hvis dere er uten tukt, som alle har fått sin del av, da er dere uekte barn, og ikke sønner.

9 Dessuten: Vi hadde våre jordiske fedre til å tukte oss, og vi hadde ærefrykt for dem. Skal vi da ikke meget mer bøye oss for åndenes Far, så vi kan leve?

10 For de tuktet oss jo bare for en kort tid slik som de fant det rett og riktig. Men han tukter oss til vårt gagn, for at vi skal få del i hans hellighet.

11 All tukt synes vel, mens den står på, ikke å være til glede, men til sorg. Men siden gir den dem som ved dette er blitt oppøvd, rettferdighets salige frukt.

12 Rett derfor opp de slappe hender og de svake knær!

13 La deres føtter gå på rette veier, så det halte ikke vris av ledd, men heller blir helbredet.

14 Jag etter fred med alle, og etter helliggjørelse. For uten helliggjørelse skal ingen se Herren.

15 Se til at ingen forspiller Guds nåde. La ingen bitter rot få vokse opp og volde skade, så mange blir smittet av den.

16 Se til at ikke noen er utuktig eller verdslig som Esau, han som solgte sin førstefødselsrett for et eneste måltid mat.

17 Dere vet jo at da han senere ville arve velsignelsen, ble han avvist, enda han søkte den med tårer, for han fant ikke rom for omvendelse.

18 For dere er ikke kommet til et fjell som en kan føle på, til flammende ild og skyer, mørke og storm, 19 til basunlyd og en røst som talte slik at de som hørte den, bad om at det ikke måtte bli talt mer til dem.

20 For de kunne ikke utholde den befaling som ble gitt: Om, det så er et dyr som berører fjellet, skal det steines!

21 Og så fryktelig var synet, at Moses sa: Jeg er slått av redsel og skjelver.

22 Men dere er kommet til Sions berg, til den levende Guds stad, det himmelske Jerusalem, til englenes myriader, 23 til høytidsskaren og menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himlene, til en dommer som er alles Gud, og til de fullendte rettferdiges ånder,

24 til Jesus, mellommannen for en ny pakt, og til det rensende blod som taler bedre enn Abels blod.

25 Se til at dere ikke avviser ham som taler! For unnslapp ikke de som avviste ham som talte på jorden, hvor meget mindre skal da vi unnslippe om vi vender oss fra ham som taler fra himmelen.

26 Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovt, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen.

27 Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting.

Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående.

28 Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt.

29 For vår Gud er en fortærende ild.

Hebreerbrevet

Hebreerne, kapittel 13

13 Oppfordring til gjensidig kjærlighet og tjeneste, 1-8. Hva slags offer Gud nå har behag i, 9-16. Hilsener og oppmuntring til slutt, 17-25.

1 La broderkjærligheten bli ved!

2 Glem ikke gjestfrihet! For ved den har noen hatt engler til gjester uten å vite det.

3 Husk på dem som er i fengsel, som om dere var fanger sammen med dem, likeså dem som blir mishandlet, for dere har jo selv et legeme!

4 La ekteskapet holdes i ære av alle, og ektesengen være usmittet! For Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet.

5 La deres ferd være fri for pengekjærhet, så dere er fornøyd med det dere har. For han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.

6 Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?

7 Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.

8 Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.

9 La dere ikke føre på avveier ved mange slags forskjellige og fremmede lærdommer. For det er godt at hjertet blir styrket ved nåden, ikke ved mat, som ikke har vært til noen nytte for dem som har gitt seg av med det.

10 Vi har et alter som de ikke har rett til å ete av, de som tjener ved teltet.

11 For offerdyrenes blod blir båret inn i helligdommen av ypperstepresten til soning for synd, men deres kropper blir oppbrent utenfor leiren.

12 Derfor led også Jesus utenfor porten for å hellige folket ved sitt eget blod.

13 La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære!

14 For vi har ikke her en blivende stad, men søker den som kommer.

15 La oss derfor ved ham alltid bære fram lovprisningsoffer til Gud, det er: frukt av lepper som priser hans navn.

16 Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud.

17 Vær lydige mot deres veiledere og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.

18 Be for oss! For vi trøster oss til at vi har en god samvittighet, og ønsker å gå rett fram i alle ting.

19 Jeg ber dere på en særlig måte om å gjøre dette, for at jeg så meget snarere må bli gitt tilbake til dere.

20 Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde,

21 må han gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne.

Ham tilhører æren i all evighet! Amen.

22 Jeg ber dere, brødre: Ta dette formaningens ord vel opp! Jeg har jo bare skrevet til dere i all korthet.

23 Dere skal vite at vår bror Timoteus er løslatt. Hvis han kommer snart, skal jeg besøke dere sammen med ham.

24 Hils deres veiledere og alle de hellige! De fra Italia hilser dere.

25 Nåden være med dere alle!