Misunnelse og stolthet

– Det er noe alle vi mennesker kjenner så altfor godt til. Bare se på søsken! Får den ene noe, vil straks den andre også ha. Og det verste er at vi oppdrar hverandre til at dette er rettferdig og riktig. Det spørs om det stemmer. Da lærer vi jo ikke å gi UTEN baktanke. – Så får jeg også, siden! Ellers er det urettferdig, tenker våre smålige hjerner. Se på fotballspillerne: Vi hadde fortjent å vinne. For vi var best. Å nei. Du og ditt lag fortjener absolutt ingen ting. Ikke noe er gitt deg som du ikke har fått. Av Gud. Du må lære å takke Jesus også for motbakker. Du/vi lærer jo svært lite av medgang. Dessverre. Tukt og prøvelser MÅ til. Man trenger å slipes. Og lære å lytte og ta hensyn til andre. Ikke nødvendigvis å bøye seg for et annet syn enn det en selv har, men å kunne gi andre rett til å se det de ser. Han må og gå gradvis fram med elevene sine.

At folk er stolte, hører vi hver eneste dag. Hva er grunnen til at de/vi er så stolte? Og hvorfor er det så viktig for oss å klappe? For hverandre. Dette er en uting i mine øyne. En blir ikke akkurat uselvisk og ydmyk av sånt! Tvert imot. Vi har heller ikke gitt bort noe som vi ikke har fått evne til å gi. Av Gud. Alt er Hans ære alene.

Men hvor ivrige vi er etter å ta æren sjøl. Det er jo VI som er flinke! Mener vi. Når vi klapper for andre mennesker, klapper vi vel egentlig for oss selv, for skapelsen. Vi glemmer Skaperen, veldig fort.

Jeg tror forresten ikke at Han vil at vi skal klappe for Ham, det blir jo også for dumt, på en måte. Gud Herren skal kun elskes og æres av oss mennesker. For at vi kan få komme. Til Ham.

Misunnelse og stolthet fører til hovmot. Dette er ikke Guds vilje.

kr