Ordet ble kjød

 

I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det. En mann stod fram, utsendt av Gud, hans navn var Johannes. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, for at alle skulle komme til å tro ved ham. Han var ikke lyset, men han skulle vitne om lyset. Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til verden. Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, og verden kjente ham ikke. Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.

 

De er ikke født av blod, heller ikke av kjøds vilje, heller ikke av manns vilje, men av Gud.

 

Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.” Joh.1,1-14.

 

 

Disse ordene var de første jeg leste i min Bibel etter at jeg som 29-åring tok imot Jesus i mitt hjerte. Ved andre gode/bibeltro kristnes hjelp. Det bibelske språket var jo da aldeles nytt for meg. Den eneste måten å lære Ordet å kjenne på, var simpelthen å lese det og høre om det/Ham. Heldigvis var de ikke så livredde for å la barn og andre få høre om Jesus før, som nå i dag. Hva er det som er så farlig? Med å utfordre djevelen. Det kan muligens være litt ubehagelig. Men det skal koste å være en sann kristen. I verden. Satan skyr jo ingen midler. Det eneste han er opptatt av, er å forføre og flørte med oss. Det er bare å la dem gjøre som de vil, sier han. Er DET noen kunst? Vel, kanskje foreldrene ”da” blir satt på en for stor prøve?

 

Men … Barnetro? Hva er egentlig det? Noe uforklarlig som alle barn har? Da må det vel være noe de kaller voksentro også? Og hva er så det? En tro alle voksne har? Er det her snakk om en slags automatisk tro eller en tro som bare er der? Men hvem tror man egentlig på? Jeg har min barnetro, sier mange. Helst voksne. Gjerne eldre mennesker. Hva mener de nå med det? – At de tror på Jesus, eller at de ikke tror på Jesus? Og: ”personlig kristen”? Går det an å være upersonlig kristen? Eller upersonlig ikke-kristen? Ikke ifølge Gud selv. Enten tror man, eller så gjør en det ikke. Vi sier da ganske mye merkelig rart og tankeløst, i grunnen.

 

kr

 

 

Kommentarer, spørsmål og svar: