GT, skrift nr 35 – Habakkuk

Profeten Habakkuk

Habakkuk, kapittel 1

1 Profeten klager til Herren over all urettferdighet og undertrykkelse som brer seg i samfunnet, 1-4. Herren svarer at han til straff vil la kaldeerne, et stridslystent og grusomt folk, komme over Juda, 5-11. Profeten ber at Herren ikke vil la kaldeerne gjøre ende på hans folk, 12-17.

1 Dette er det utsagn som profeten Habakkuk fikk se.

2 Hvor lenge, Herre, skal jeg rope uten at du hører! Jeg klager for deg over vold, og du frelser ikke.

3 Hvorfor lar du meg se urett, og hvordan kan du selv se på slik elendighet?

Ødeleggelse og vold har jeg for mine øyne. Det kommer strid og oppstår trette.

4 Derfor er loven maktesløs, og retten kommer aldri fram.

For ugudelige omringer den rettferdige, derfor blir retten forvrengt.

5 Se dere omkring blant folkene. Se og bli forferdet, ja, forferdet! For en gjerning gjør jeg i deres dager, dere vil ikke tro det når den blir fortalt.

6 For se, jeg lar kaldeerne reise seg, det ville og voldsomme folket, som farer fram så vidt som jorden når, for å ta i eie boliger som ikke tilhører dem.

7 Fryktelige og forferdelige er de. Fra seg selv henter de sin rett og sin høyhet.

8 Deres hester er raskere enn leoparder og skarpere til å springe enn ulver om kvelden.

Deres ryttere sprenger fram, deres ryttere kommer langt bortefra, de flyr som en ørn når den styrter seg over sitt rov.

9 Alle kommer de for å gjøre voldsverk. De stirrer stridslystne framover. De samler fanger som sand.

10 De spotter konger, og fyrster er til latter for dem. De ler av hver festning. De dynger jord opp mot den og inntar den.

11 Så stryker de av sted som en vind og farer fram og drar skyld over seg. Deres kraft er deres gud.

12 Er du ikke fra gammel tid Herren min Gud, min Hellige? Vi skal ikke dø, Herre!

Du har satt dem til å fullbyrde dom. Du vår klippe! Du har gitt dem fullmakt til å straffe.

13 Du som har rene øyne, så du ikke kan se på det onde og ikke er i stand til å skue elendighet!

Hvorfor ser du på troløse? Hvorfor tier du når den ugudelige tilintetgjør den som er mer rettferdig enn han?

14 Du har jo gjort med menneskene som med havets fisker, som med krypet, som ingen herre har!

15 De* drar dem alle opp med krok, samler dem i sin not og sanker dem i sitt garn. Derfor gleder de seg og jubler. *kaldeerne.

16 Derfor ofrer de til sin not og brenner røkelse for sitt garn. For de gir dem deres fete lodd og deres kraftige mat.

17 Skal de da alltid få tømme sin not og uten skånsel gjøre ende på folkeslag?

Profeten Habakkuk

Habakkuk, kapittel 2

2 Profeten venter på bud fra Herren, og får beskjed om å skrive opp et budskap fra ham, 1-3. Budskapet fra Herren er at den rettferdige skal leve ved sin tro, 4-5, men kaldeerne skal få sin dom fordi de går så grusomt fram mot de folk de legger under seg, 6-20.

1 På min vaktpost vil jeg stå og stille meg på varden. Jeg vil skue ut for å se hva han vil tale til meg, og hva jeg skal få til svar på mitt klagemål.

2 Og Herren svarte meg og sa: Skriv synet opp og skriv det tydelig på tavlene, så det er lett og lese det!

3 For ennå må synet vente på sin tid. Men det haster mot enden og lyver ikke. Om det dryger, så vent på det! For komme skal det, det skal ikke utebli.

4 Se, oppblåst og uærlig er hans sjel i ham*.

Men den rettferdige skal leve ved sin tro. *kaldeeren.

5 Så er og vinen troløs. En hovmodig mann – han skal ikke bli boende i ro. Han har oppspilt sitt grådige svelg likesom dødsriket. Han er som døden og blir ikke mett, han har sanket til seg alle folk og samlet til seg alle folkeslag.

6 Skal ikke alle disse synge nidviser og spottesanger om ham? De skal lage gåter om ham og si: Ve den som dynger opp ting som ikke hører ham til! Hvor lenge? Ve den som lesser på seg pantegods!

7 Skal de ikke brått reise seg de som skal pine deg? Skal de ikke våkne de som skal jage deg opp, så du blir et rov for dem?

8 For du har plyndret mange folkeslag. Slik skal alle som blir igjen av folkene, plyndre deg for din blodskyld mot menneskene og for dine voldsverk mot jorden, mot byen og alle dem som bor i den.

9 Ve den som jager etter skammelig vinning for sitt hus, for å bygge sitt rede i høyden, for å redde seg fra ulykkens hånd!

10 Du har lagt opp råd som blir til skam for ditt hus, lagt planer om å gjøre ende på mange folk, og dermed har du syndet mot deg selv.

11 For steinen i veggen skal skrike, og bjelken i treverket skal svare den.

12 Ve den som bygger en by med blod og grunnlegger en stad med urett!

13 Se, kommer det ikke fra Herren, hærskarenes Gud, at folk skal arbeide seg trett for ilden, og folkeslag gjøre seg møye for intet?

14 For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havets bunn.

15 Ve den som gir sin neste å drikke av din vredes skål, ja, drikker dem drukne, for å se på deres nakenhet!

16 Du blir mettet med skam og ikke med ære. Drikk også du og vis din forhud fram!

Begeret i Herrens høyre hånd skal i sin tid komme til deg, og dyp skam skal skjule din ære.

17 For ditt voldsverk mot Libanon og ødeleggelsen av dyrene, som skremte dem, skal komme over deg for din blodskyld mot menneskene og for dine voldsverk mot landet, mot byen og alle dem som bor i den.

18 Hva gagn gjør et utskåret bilde, selv om en mester har skåret det? Eller hva gagn gjør et støpt bilde, en lærer i løgn, selv om dets mester satte sin lit til det da han laget stumme avguder?

19 Ve den som sier til en stokk: Våkn opp! – til en målløs stein: Stå opp! Skulle den være lærer? Den er jo overtrukket med gull og sølv, og det finnes ikke ånd i den.

20 Men Herren er i sitt hellige tempel. Vær stille for hans åsyn, all jorden!

Profeten Habakkuk

Habakkuk, kapittel 3

3 Profeten ber Herren være barmhjertig når han kommer i sin vrede, 1-2. Han hyller Herren der han kommer i sin majestet for å straffe fienden og frelse sitt eget folk, 3-15. Han ser med forferdelse den ødeleggelse som kommer, men vitner likevel om sin glede i frelsens Gud, 16-19.

1 En bønn av profeten Habakkuk. Etter Sjigjonot*. *musikalsk uttrykk, ukjent betydning.

2 Herre, jeg har hørt budskapet om deg, jeg er forferdet.

Herre, din gjerning – kall den til live i vår egen tid! Ja, kunngjør den i vår egen tid!

I din vrede må du komme i hu å forbarme deg!

3 Gud kommer fra Teman, Den Hellige fra Paran-fjellet. Sela.

Hans prakt dekker himmelen, og jorden er full av hans herlighet.

4 En glans som solens lys bryter fram, stråler omgir ham, og i dem er hans makt skjult.

5 Pest går fram for hans åsyn, og sott følger i hans fottrinn.

6 Han stiger fram og ryster jorden. Han ser opp og får folkene til å skjelve. De evige fjell sprenges i stykker. De eldgamle hauger synker sammen. Hans gange er som i eldgammel tid.

7 Jeg ser Kusans telter i sorg, teltdukene i Midians land bever.

8 Harmes du, Herre, på elvene? Er din vrede opptent mot dem, eller din harme mot havet, siden du farer fram på dine hester, på dine seierrike vogner?

9 Bar og naken er din bue – dine eder til stammene, ditt ord! – Sela. Du kløver jorden for elvene.

10 Fjellene ser deg og bever. Vannstrømmer styrter fram. Avgrunnen lar sin røst høre, den løfter sine hender mot det høye.

11 Sol og måne står stille i sin bolig for lyset av dine piler, som farer fram, for glansen av ditt lynende spyd.

12 I harme skrider du fram over jorden, i vrede trår du folkene ned.

13 Du drar ut til frelse for ditt folk, til frelse for din salvede.

Du knuser taket på den ugudeliges* hus. Du avdekker grunnvollen like til halsen. Sela. *kaldeerkongens.

14 Du gjennomborer med hans eget spyd hodene på hans krigere, som stormer fram for å spre meg.

Deres glede er å ete opp en arming i lønndom.

15 Du farer gjennom havet med dine hester, gjennom en skummende brenning av store vann.

16 Jeg hørte det. Da bevet mitt indre, ved lyden dirret mine lepper. Det kom råttenhet i mine ben.

Jeg bever hvor jeg står, fordi jeg rolig må vente på nødens dag, vente på at han drar opp mot folket, han som skal angripe det.

17 Fikentreet springer ikke ut, og vintrærne bærer ikke. Oljetreets frukt slår feil, og markene gir ingen føde.

Han har utryddet sauene av kveen, og det finnes ikke fe i fjøsene.

18 Men jeg vil fryde meg i Herren, jeg vil juble i min frelses Gud.

19 Herren Herren er min kraft. Han gir meg føtter som en hind og lar meg skride fram over mine høyder.

Til sangmesteren, med min strengelek.